lørdag 28. mai 2016

Oppspenning av lerret


Til høsten holder jeg et aktkurs hvor man (bl.a.) lærer å spenne opp lerreter på en skikkelig måte. Men hvorfor ikke foregripe begivenhetenes gang?

Du trenger:
• Lerret
• Blindramme
• Stiftemaskin
• Lerretstang
• Kniv
• Vinkel


… men først et par ord om lerretstenger. KEM har noen fine eksemplarer - sogar i tre prisklasser:

Billig variant (276,-)

1) Så til verket! Legg ut blindrammedelene, og fest først to av dem sammen. (Denne rammen er såpass liten at jeg simpelthen skjøv delene sammen med håndkraft).



1a) Så får du en "U"…

 1b) Deretter setter du på "taket"…


 1c) Og går over med en vinkel til slutt - for å dobbeltsjekke at hjørnene er rette.




2) Oppspenningen kan begynne!

Velger først én side som du begynner med, og pass på at du har omtrent like mye overskudd av lerret på motstående sider. Jeg pleier alltid å ha fem-femten centimeter ekstra lerret på hver side (avhengig av rammestørrelsen). Da kan jeg lett utvide formatet, om det skulle bli nødvendig.




Kontrollér at lerretstrådene ligger parallelt med blindrammen…




Klem deretter lerretet rundt rammekanten, slik at lerretet får en rand. Dermed blir det enkelt å forhindre at du forskyver lerretet under oppspenningen.



Så stifter du fast den første siden, uten å bruke lerretstang.





På et lite lerret som dette, kan du sette stiftene med 4-5 cm mellomrom.


Deretter trekker du lerretet over til motsatt side (kun med håndkraft), før du stifter…




… og gjør det samme med de to andre sidene. Poenget er å sikre deg mot at lerretet blir strukket skjevt (noe som skaper "bølger" i lerretet).






3) Tang og maskin!


Prinsippet er enkelt: 
a) Du stifter én av sidene helt ut (stripete linje nederst). 
b) Du stifter midten på motstående side
c) Du stifter midten på de to gjenværende sidene. 
d) Så stifter du fra midten, og ut mot hjørnene.

Når du begynner med midten på de tre "løse" sidene, så bruker du først kniven til å fjerne stiften du satte for å "sikre" den siden. 




Om du ser lerretet ovenifra: lag en brett i lerretet. Bretten kan stikke eksempelvis 1 - 1,5 cm utenfor rammen (mot baksiden av rammen!). 



Knip sammen med lerretstangen slik at den "lukker kjeften" helt inntil rammens bakside.



Dra lerretstangen støtvis nedover. 



… og stift!




Sett gjerne to stifter på midten.



4) Hjørnene:

Når du nærmer deg hjørnene: stift alltid på den siden hvor "bølgen" (skyggen i lerretet) strekker seg lengst. Det er mest effektivt for å unngå skjev oppspenning.



Når du har stiftet den ene siden helt ut: pass på å la fire-fem centimeter stå løst på den andre siden. Strekk lerretet rett ut (i fortsettelse av den stiftede siden). Brett deretter lerretet, slik at bretten "forlenger" rammekanten.



Brett den samme kanten inn under lerretsdelen som skyter ut fra den andre siden.



… og brett over…


… helt rundt…


…før du stifter.


Gratulerer!!!



Velkommen i min malekursgruppe på Facebook: Malekurs ved Jan-Ove Tuv

onsdag 18. mai 2016

Lett å unngå feil!



Jeg har skrevet det tidligere, og sier det ofte: 
De feil man gjør kommer ofte av arbeidssituasjonen, ikke nødvendigvis av manglende talent! 

Denne gangen vil jeg derfor komme med endel småtips som automatisk vil gjøre deg til en bedre maler. Min erfaring sier meg at bevissthet rundt arbeidssituasjonen nesten er viktigere enn konkrete tips om maleteknikk (hvordan bruke penselen, hva slags malemedium, osv). 

Du har sikkert forstått at jeg ser diverse praksiser på mine kurs. Og det kan vi alle dra nytte av nå!  
La meg derfor skyte litt fra hoften, idet jeg skisserer noen av de vanligste "fellene". 


1) Hvordan stå foran staffeliet

Det finnes med rette kurs i vannsmaking og pusteteknikk - så kanskje jeg skulle satt opp et hvordan-stå-foran-staffeliet-kurs? Her er det nemlig endel å hente... 

Jeg ser jevnlig at elever står galt foran staffeliet. Bakdelen er at dette skaper et feil inntrykk av hva som skjer på lerretet. Noen står altfor nært; noen står til høyre eller venstre (istedetfor rett foran); noen plasserer lerretet for lavt eller for høyt. Uansett så mister man oversikten over helheten!

Favoritthistorien min er en elev som holdt på med et selvportrett. Han hadde plassert lerretet for lavt, og kikket på seg selv i speilet (plassert rett fremfor ham). Følgelig så han på lerretet ovenifra
Problemet er imidlertid at øynene likevel ser ut til å neglisjere forkortningen i lerretet, og du narres til å tro at lerretet sees rett forfra. 
Åkke som, det var interessant å løfte opp maleriet og se det rett forfra. Haken var for lang! 

Årsaken kan du kanskje tenke deg: 
a) han hadde sett selvportrettet ovenifra, 
b) øynene trodde likevel det ble oppfattet frontalt 
c) han trodde dermed haken var for kort, og
d) han korrigerte selvportrettet ut i fra en gal vinkel


Altså: ikke stå slik! 


Løsning: Ansiktet ditt og lerretet skal møte hverandre - som parallelle linjer, om man ser det fra siden. Da får du et mest mulig riktig "avtrykk" av det som foregår på lerretet. 

Noen veiledende punkter kan være: 

• plassér lerretet på staffeliet
• justér lerretet, slik at du ser rett på midten av lerretet
• senk deretter lerretet, slik at du ser rett på midten av lerretets øvre halvdel. 
• senk deretter lerretet ytterligere, om det fortsatt er noe høyt

I tillegg kan man: 

• flytte staffeliets bakben lengre bakover, slik at lerretet skråner mer bakover. Det er ihvertfall mer behagelig for meg personlig, ettersom jeg kan bøye ansiktet mer fremover - noe som reduserer anspenningen av nakkemusklene. For dem med feltstaffelier, så kan man selvfølgelig regulere alle staffeliets ben. 
Pass også på at du ikke holder skulderen for høyt, bare fordi lerretet er noe for høyt. Blir du sliten i skulderen, så er det en varsellampe om at lerretet må senkes. Mange feil kan lett unngås, om man bare unngår trøtthet og irritabilitet pga melkesyre! 
Poenget mitt er altså ikke at lerretet må stå i 90 graders vinkel - men at det utgjør en parallell linje til ansiktet. Når jeg maler akvarell ute (med feltstaffeli), så lar jeg jo papiret ligge nærmest helt flatt - og bøyer hodet deretter.  

Men slik! 


2) Holde paletten? 

Når man maler: skal man holde paletten? Og hvis ikke - hvor skal man gjøre av den? Her melder "næringsvettet" sin ankomst hos flere enn meg: flertallet legger paletten på et bord eller en krakk. 

Pass i så fall på én ting: paletten må være såpass høyt oppe at du ikke trenger bøye deg ekstra for å hente opp mer maling. 
Og: ha palettkoppen på paletten! Jeg ser mange plassere denne f. eks. på gulvet, eller på en krakk bak dem, osv. Det som da skjer, er at man bruker malemediet sjeldnere, ettersom det jo er vanskelig tilgjengelig - det blir "et slit" å male. Resultatet blir mindre variasjon i hvordan malingen legges på, med det resultat at maleriet virker mindre levende. 

Kort sagt: pass på å ha de tingene du trenger noenlunde samlet. Da trenger du ikke virre rundt for å lete etter dét eller dét. La oss si at du maler et portrett etter modell. Du er opptatt av hårfarven… Idet vi nå går inn i handlingen, så har du faktisk skjønt hvilken farve du skal blande deg frem til. 

Men så oppdager du altså at du trenger mer malemedium…

…pokker, hvor var det nå… på hyllen der? … nei - bak meg, ja… Men jeg trenger en annen pensel - kan den være i posen der? Nei - på gulvet foran meg! … Ok - hva var det jeg holdt på med… håret hans, ja… var det ikke noe brunt jeg skulle ha?

Og så videre… Poenget er at slike leteaksjoner forstyrrer konsentrasjonen, og gjør at du glemmer det du var kommet frem til. Det kan altså godt hende at den hårfarven hadde blitt utrolig vakker - men så glemmer du det hele pga… arbeidssituasjonen!


Hvis du maler ute (eller evt. er på kurs), så har du kanskje ikke mulighet til å legge fra deg paletten. Pass i så fall på at du har: 
• palettkoppen på paletten (som nevnt ovenfor)
• en fille i paletthånden (til f. eks. å tørke av maling, om du har for mye på)
• to ekstrapensler i paletthånden
• en pensel i malehånden



Til dere med trepalett: pass på at tommelen følger skjæreretningen på tommelåpningen! Hvis man ikke gjør det, så får tommelen to relativt skarpe kanter støtende mot seg, og blodgjennomstrømningen reduseres. 
Resultatet? Redusert konsentrasjon. Og som du nå vet: hvis dette fører til at du gjør feil, så er det arbeidssituasjonen som er problemet - ikke manglende evne hos deg! 


3) Riktig belysning 

Belysningen bør komme fra venstre for høyrehendte, og høyre for venstrehendte. 

NB! Unngå motlys! Dette nevnte jeg i innlegget om skystudier, men dette er så viktig at jeg gjentar det. Hvis du maler med sterk motlys, så oppfatter du ikke hvordan farvene på lerretet egentlig ser ut. Tendensen er at man da legger på altfor lyse farver, for å "rette" på de farvene øyet (mis)oppfatter. Resultatet? Et blasst bilde. 

Alle gode ting er fire: om dette fører til at du gjør feil, så er det arbeidssituasjonen som er problemet - ikke manglende evne hos deg! 



Man kan også gå til anskaffelse av lysstoffrør av såkalt "dagslys". Problemet når man maler er gjerne at lyset man maler i er altfor gult - noe som også hindrer oss i å oppfatte farvene korrekt. 
Selv bruker jeg et armatur med  Osram L 58W/954. Deres 900-serie gir hvitere lys. Man kan også kjøpe kortere lysstoffrør enn dem jeg har. 






Noen materialforretninger selger også dagslyslamper som man kan feste rett på staffeliet, men disse har jeg ikke erfaring med. Jeg vet altså ikke om jeg kan anbefale dem. 


Velkommen som medlem i min malekursgruppe på Facebook: Malekurs ved Jan-Ove Tuv

torsdag 12. mai 2016

Komposisjon: Nerdrums "Andreas Baader"




"Alle" kjenner dette verket fra Odd Nerdrums hånd: Mordet på Andreas Baader. Jeg kan fortsatt huske første gang jeg så det, i de ærverdige gamle banklokalene til Samtidsmuséet. Det hang i enden av en slags hall med søyler, en opphengning som understreket motivets dramatikk - fordi dybdevirkningen satte henrettelsen ettertrykkelig i sentrum…
Og tro meg: Baader-bildet gjør et mektig inntrykk med sine 330 x 270 cm!

Deretter så jeg det igjen i 1998, under Nerdrums retrospektivutstilling i Astrup Fearnley-muséet for moderne kunst. Det er da også dette muséet man skal oppsøke idag, om man ønsker å se det - de eier det nemlig.

Baader vakte solid oppsikt da det ble malt, bl.a. fordi det mildest talt motsier den offisielle versjonen av Baaders død (selvmord)! Dette bloginnlegget skal imidlertid fokusere på noe helt grunnleggende for den dramatikken Nerdrum oppnådde i Baader-bildet: dets komposisjon.

mine kurs fokuseres det stort sett på korrekt farveblanding, riktige proporsjoner og malerisk variasjon. Endel av dere har imidlertid gått flere kurs hos meg, noe som har gitt meg muligheten til å utvide repertoiret. Baader-bildet har faktisk allerede vært gjenstand for et komposisjonskurs! Hvis du deltok på dette, så vil du antagelig kjenne igjen det jeg beskriver denne gangen.

Komposisjon er "skjelettet" til et maleri. Et solid verk holdes alltid oppe av linjer som bærer og forener alle delene. I en vellykket komposisjon vil flere figurer delta i - eller gjennomstrømmes av - samme rytme. Istedetfor "rytme" kan man også si "energi".  Poenget er at ting rundt om i bildet ligger på (eller inntil) en linje som flyter utvunget rundt i bildet.

Jo mer du vet om komposisjon, jo sterkere kan du gripe tilskueren. Du kan jo ikke skildre alt, da har ikke historien noe retning, eller "driv". Du må altså vite hva som skaper en tydelig fortelling, og da er komposisjon et nøkkelbegrep: den skaper oversikt over helheten, slik at alle deler av verket arbeider mot samme mål.

Men for å lære seg dette, så er det jo nødvendig å studere! La oss altså gå i gang. Hvordan analysere en komposisjon?


1) X-files…
Baader-bildet er en såkalt krysskomposisjon, hovedsakelig formet etter "X"-formen. Denne formelen er velkjent innen malerihistorien.
Når man skal lære hvordan et maleri er komponert, så kan man altså først trekke to diagonaler - slik som nedenunder:


Du ser kanskje hvordan de fire figurene kommer som "perler på en snor" langsmed den røde diagonalen.
Hensikten med den grå diagonalen er ikke umiddelbart så åpenbar. Ved nærmere ettersyn oppdager man imidlertid at hovedretningen på Baaders kropp gjentar denne linjen - og ikke minst at mannen i rød skjorte drar den energien videre opp mot venstre hjørne.

Her bør vi forresten finne på noen navn, slik at det blir enklere å beskrive bildet… Mannen i rødt kan vi kalle "Rødskjorten"; mannen med pistolen "Byråkraten", og mannen foran ham "Havnearbeideren". Jeg regner med at alle forstår at Baader er mannen med hvit skjorte, og at mannen lengst frem er… "Fengselsbetjenten".

Legg merke til at bildet er tyngst i høyre, "nedre" trekant. Der er det nemlig størst prosentandel menneskevekt.


2) Horisontal og vertikal akse:
Det neste jeg pleier å gjøre, er å streke opp midtlinjene, som vist nedenunder. Det gir meg en ytterligere forståelse av vektfordelingen i bildet. Du ser kanskje at Baader har bråvåknet av døren som åpnes, og nå kaster seg (og faller) inn og ned i venstre billedhalvdel. Midtpunktet på hele bildet er øret til Havnearbeideren, og vi kan levende forestille oss at han nå mister hørselen - ihvertfall for et par dager fremover…

Med denne oppstrekningen blir minst tre ytterligere aspekter av hendelsesforløpet tydeliggjort:

Baader vil i neste øyeblikk falle med all sin dødvekt oppå den skrekkslagne og feige Fangevokteren forestill deg hylingen til sistnevnte!).
Men hvorfor skriver jeg "feig"? Fordi han holder venstre hånd passivt opp, og har mistet pistolen. Det er tydelig at han sjokkeres over å møte en person som motarbeider ordre…!

Plasseringen av Baader under midtlinjen gir ham dessuten ekstra vekt, noe som forsterkes av at hans høyre ben (i skyggen) ikke er istand til å støte imot for å holde ham oppe. Det andre benet hans presses ned mot venstre av Havnearbeiderens kne. Kneet treffer Baader omtrent midt på låret, slik at selv ikke den sterkeste vilje vil gjøre ham istand til å rette ut benet.
Det at vi ikke kan se selve armene hans gjør ham også "vingestekket" - selv om det altså åpenbart ikke skorter på hverken vilje eller mot!

Det må nødvendigvis være Havnearbeiderens venstre kne som presser mot Baaders lår. Men pga Baaders posisjon, så står Havnearbeideren i en posisjon hvor han øyeblikkelig vil miste balansen. Sekundet etter at Baader "overfaller" Fangevokteren, så vil Havnearbeideren falle oppå Baader.



3) Rød diagonal
I mitt forrige innlegg om komposisjon, så skrev jeg om hvordan gjentagelser av en linje skaper kontakt mellom forskjellige deler av bildet. Slik også i Baader. Den røde diagonalen gjentas minst fire ganger:

• Fra lampen øverst, ned gjennom retningen på Rødskjorten.
• Fra blikket til Byråkraten, gjennom toppen av hodet til Havnearbeideren, pistolen og skuddretningen, blikket til Baader og venstre side på Fangevokterens overkropp (faktisk så går den også gjennom sømlinjen i jakken på Fangevokterens venstre skulder).
• Fra skyggen ved Byråkratens albue, gjennom Havnearbeiderens underarm, så gjennom overkanten på Baaders underbukse, for til slutt å fanges opp av Fangevokterens høyre side.
•Linjen fra fingertuppene til Byråkratens utslåtte hånd treffer nesten kanten på madrassen, og går deretter gjennom Baaders knær før den ender opp i pistolen på gulvet.
• Man kan også ane en understrekning av denne fallende bevegelsen i måten madrassen vris nedover på.


4) Motkraft!
De som har deltatt på mine omvisninger i diverse muséer, vet at jeg alltid trekker frem motkraftprinsippet. Med så mange fallende diagonaler, så trenger motivet noen "mothaker". Disse ser dere nedenunder. Det blir spesielt viktig at Rødskjorten trekker oppover, simpelthen fordi det øker kraften i Baaders fall.
Logikken er: ettersom Rødskjorten må anstrenge seg, så må jo fallet være kraftig. Legg også merke til at han løfter det ene benet! Du ser det til venstre for Fangevokterens venstre albue. Dét forsterker Rødskjortens anstrengelser ytterligere: haddde han ikke gjort det, så ville han blitt dratt over sitt eget balansepunkt.

Man kan også se minst fem andre gjentagelseslinjer:
• Gjennom Fangevokterens venstre lår
• Gjennom Fangevokterens skuldre, og konturlinjen av Rødskjortens høyre arm
• Tærne på Baaders fot ligger på linje med den øverste "bretten" i skjorten hans, og tangerer i tillegg fingerknoken til Havnearbeideren.
• Stripene i madrassen ligger omtrentlig på linje med Havnearbeiderens overarm.
• Retningen på Byråkratens utstlåtte arm og ytre kravekant spiller "på lag". I tillegg trekker han hodet noe tilbake, og denne vridningen slipper energien forbi.


5) Oppstrammere.
I det forrige innlegget om komposisjon nevnte jeg også nødvendigheten av oppstrammere: horisontale og vertikale linjer som redder komposisjonen fra å virke kaotisk. De horisontale linjene ser dere her:

• Retningen på dørens overkant, gjennom møtet mellom vegg og tak.
• Retningen fra Rødskjortens taske, gjennom Baaders armer, tas opp av Byråkratens fingertupper.
• Retningen gjennom Fangevokterens overarm&panne, som tangerer overkanten av Baaders underbukse og ender opp i øvre del av madrassen.
•  Retningen gjennom Fangevokterens albue, hånd&pistol ender opp i vinkelen på Baaders venstre fot.


De vertikale "oppstrammerne" ser omtrent slik ut:
• Gjennom døren
• Fra sengebenet gjennom Byråkratens frakkekant (bøyer av mot lampens høyre hjørne i taket).


6) Skattejakt! 
Nå har vi "strukturert" komposisjonen, og kan gå på skattejakt rundt omkring i motivet. Det som slår meg nå, er at det finnes et konkurrerende midtpunkt i bildet - nemlig øynene/pannen til Byråkraten. Slik understreker Nerdrum hvem som er "the mastermind" bak det hele. Legg også merke til hvor viktig Byråkratens utslåtte arm er! Hvis du holder over den, så faller hele "trengerekka" over mot venstre. Hånden hans er simpelthen motivets anker - eller "bardun", om du vil…
Energien fra øynene/pannen til Byråkraten er nok den viktigste retningen i komposisjonen, ettersom den jo betyr Baaders endelikt. Den viktigste motbevegelsen blir altså energien gjennom Baaders lår og kropp, videre opp mot venstre gjennom retningen Rødskjorten drar i.

Andre godsaker er bl.a. hvor viktig det er at Fangevokteren nettopp fanger opp Baader. Alternativet er nemlig at Baader raser ut av bildet og blir borte… Energien må holdes innen formatet. Hvis en energi/retning er tydelig, så må den fortsettes på en eller anne måte. I dette tilfelle må den bøyes av, og videreføres bl.a. gjennom Rødskjorten.



De som har vært med på mine omvisninger, vet at følgende rangerer blandt mine absolutte favoritter når det gjelder Baader
Skuddet går altså nedover, gjennom Baaders hode (ut øyet!). Denne retningen gjentas av energien i Havnearbeiderens kne, som tvinger Baaders lår i samme retning.

Men… Legg merke til at Havnearbeideren holder tak i Baaders skjorte, rett over Baaders venstre skulder! Dét gjør Baaders fall enda kraftigere, i og med at Havnearbeideren må streve på alle mulige måter for å holde ham oppe. Han holder jo også Baader igjen med den oppadgående kraften i sin venstre arm.

… og når vi først er inne på Feinschmecker-detaljer… (dette ser du nemlig kun når du står foran selve maleriet!)…

Som dere forstår, så har Nerdrum hatt en klar bevissthet om hvordan han skulle gjøre denne fortellingen så dramatisk som overhodet mulig. Likevel, i arbeidet med et verk, så oppdager man selvfølgelig små - men viktige - trekk som forsterker fortellingen.

Ser du nøyere på Baaders underbukse, så oppdager du nemlig at Nerdrum har dratt den ned på hoften som ligger i skyggen - og opp på motsatt side. I tillegg så har han hevet øvre konturlinje på skjortens overarm.


Til sammen så skaper dette en "hjul"-bevegelse, som potenserer Baaders fall.


Baader vil altså til slutt gi Fangevokteren en solid "bamseklem", som Fangevokteren sent vil glemme. Hovedenergien i komposisjonen, ned mot venstre hjørne, er "ustoppelig", men fanges altså opp av Fangevokteren og Rødskjorten.

Hva er vel da mer beskrivende enn at Baader blir en pil (rød strek) som skytes ut fra en bue (grå strek)?


Velkommen som medlem i min malekursgruppe på Facebook: Malekurs ved Jan-Ove Tuv.

onsdag 4. mai 2016

Hvordan velge motiv?


Tenk deg følgende: du er på malekurs i Provence (arrangert av Provencereiser). 1700-tallshuset du bor i utstråler umiskjennelig fransk stemning med sine grove stenvegger, gulv av solide fliser, samt mørke og solide tredører. Smakfulle måltider gjøres istand av vertinnen…



Formiddagsøktene er viet aktmaling, og du maler en trivelig sørlending (det er totalt fire slike i huset!). Modellens stilling velges for deg, så det eneste du trenger å gjøre er å lave et mesterverk!
Ettermiddagsøktene er imidlertid viet landskap, og du blir nødt til å velge motiv på egen hånd… Et deilig luksusproblem - men hvordan gå frem? 

Dette snakket vi om forleden, idet jeg guidet elevene rundt i eiendommens hage. Vel, nå vet jeg sannelig ikke om ”hage” er det rette ordet… For hva kaller man et særdeles romslig uteareale med svømmebasseng, palmer, et mylder av busker og planter og blomster, flere sittegrupper, hengekøye, kjøkkenhave og stort drivhus - for ikke å glemme paviljonger og patioer i tre terasser…? Er vi enige om ”park”?
Greit - jeg drev altså rundt i parken med elevene for å demonstrere hvordan jeg finner motiv!


Og da må man virkelig ikke haste med å komme i gang, bare fordi jeg-må-jo-få-malt-et-eller-annet!!! Mitt første råd er å bruke litt tid på å gjøre seg kjent med plassen man befinner seg på. En av grunnpilarene for et vellykket resultat er nemlig at man føler begjær eller glede over motivet. Da kan landskapskurs medføre den ekstra utfordring at man reiser til et motiv man ikke nødvendigvis ville ha valgt ellers.

Hvis du vet hva du vil male, så er jo saken klar: sett igang! Lag gjerne en grov disposisjon av de forskjellige elementene i motivet, bl.a. for å være sikker på at forholdene stemmer – og for å sikre at du faktisk får plass til det valgte utsnittet på lerretet ditt. Dette kan du gjøre med kull på lerret.

Hvis du er usikker på hvilket motiv du skal velge, så kan det være fordi:
• Du ikke finner ett bestemt motiv du liker
• Du finner flere motiver du liker

Ett tips er i så fall å ta med tegneblokken, og simpelthen lage grovtegninger av de forskjellige alternativene. Hensikten er i så fall ikke å lage ferdige tegninger, men kun å ”teste ut” motivet. Da studerer du motivet grundigere enn om du bare står og ser, og det kan skje én av ihvertfall tre ting:

1) Du oppdager at et tilsynelatende utiltrekkende motiv faktisk er tiltrekkende
2) Du oppdager at et tilsynelatende tiltrekkende motiv faktisk er utiltrekkende
3) Du oppdager at et tilsynelatende tiltrekkende motiv faktisk er tiltrekkende

Denne fremgangsmåten har altså den fordel at du blir mer kjent med motivet. En ekstrabonus blir følgelig at du allerede har laget motivet en gang når du starter på selve maleriet. Min idé er at psykologisk så virker det følgelig ”lettere” å starte på maleriet. Du gir deg selv denne beskjeden (mer eller mindre ubevisst): Dette kan jeg jo, jeg har gjort det før! Det er som å reise til en utenlandsk by du kjenner fra før: det blir et gledelig gjensyn.


Etter en deilig lunsj vandret jeg derfor først alene rundt i hagen, for å forberede meg til ettermiddagsøkten sammen med elevene. På den runden valgte jeg ut endel motiver, og vil nå forklare hvorfor jeg opplevet dem som mulige kandidater.


På mine kurs vektlegger jeg ofte helt grunnleggende prinsipper, som det å finne korrekt farve og proposjoner. I dette innlegget vil jeg imidlertid gå noe videre, og forklare noen komposisjonelle regler. Man vil ha nytte av disse, uansett hvilket nivå man befinner seg på.

Grovt sett handler det om å finne følgende i motivet:
• Sammenhenger og gjentagelser (f. eks. parallelle linjer)
• Rytme (finne energien/retningen i motivet, og kanskje understreke denne i formatet)


Alt dette binder nemlig vidt forskjellige elementer sammen, selv om de befinner seg langt fra hverandre i motivet.


Eksempel 1:
  
Utsikt over Cotignac

Et av motivene jeg fant ser man fra hagens ”tredjeetasje”, hvor man ser utover Cotignac (se øverst). Du la antagelig også merke til den relativt dominerende sypressen…
Men noe av det første jeg la merke til, var faktisk en tydelig diagonal som går fra trelinjen til venstre. Den tas opp av retningen på takene, og ”lander” på vasen nede mot høyre:





Denne diagonalen gjentas også i taket til det grå huset fremme i bildet, samt i sengen fremst (se tynnere streker):



Deretter så jeg en temmelig tydelig diagonal gjennom høyre trelinje, samt hvordan retningen (eller energien) fra denne tas opp av den skrå taklinjen (litt til høyre for midten av bildet).

Du ser kanskje hvordan det dominerende taket til det første huset (med fire piper) også spiller på lag med denne diagonalen?



Legg også merke til hvordan denne diagonalen gjentas i skyene!

Her er motivet komponert så perfekt at det er fristende å gjenfortelle John Constables utsagn om at naturen komponerer bedre enn man selv kan… Vel, han hadde jo da studert komposisjon grundig i forkant – og nettopp derfor var han istand til å gjenkjenne en bokstavelig talt naturlig komposisjon: 




Ser man på Constables (og Lars Hertervigs) komposisjoner, så finner man alltid noen klare horisontale og vertikale linjer. Hvis det er for mange vannrette linjer i et motiv, så trenger man noen "oppstrammere". Den vertikale linjen er selvfølgelig sypressen i dette tilfelle… : 





… man kan også se hvordan retningen på sypressen finner sine ekko i husene og pipene (tynnere linjer)… :




Resultatet blir en krysskomposisjon, med en klar vertikal linje i tillegg. Fordelen med å se etter slike linjer, er at det gir deg en forståelse av sammenhengen i motivet. Dette er den profesjonelle måten å tenke på: man må hele tiden beholde oversikten. Det er nettopp dette prinsippet jeg forsøker å lære mine elever når jeg sier om det å starte et maleri:

Første prioritet er en uferdig helhet. Sørg for å arbeide på alle delene av maleriet. Dette er fundamentalt, ettersom det du maler ett sted har en sterk påvirkning på det som skjer et annet sted.

Bevissthet om rytmen og retningene i motivet styrker din evne til å arbeide på hele bildet ”samtidig”. Og det gir en forenet helhet i maleriet:


                 




Eksempel 2: 

”Svalgang” med fiskedam, fra hagen i Cotignac



Rett ved svømmebassenget finner du denne "svalgangen", med en slags fiskedam (karper!) og tak av tørkede kvister. Det som slo meg umiddelbart var suget innover til benken i forsvinningspunktet. I tillegg gir kvisttakets bue en "tunnelfølelse", som fører blikket innover. Motivet appellerer til meg fordi det har en tydelig retning (eller "energi"). 
I tillegg svinger gangen lett til høyre etter den lille trappen, slik at veien innover svinger seg, eller får en "rytme". Vi mennesker beveger jo oss ikke snorrett, så dette vil virke tiltrekkende på tilskueren. "Fortellingen" blir (f. eks.) at tilskueren opplever følelsen av å gå innover i motivet. 
Rytmen vil da se slik ut: 




Jeg kan også skifte vinkel, og dermed tyngdepunkt. 
Hvis jeg f. eks. flytter meg til høyre, så blir fiskedammen noe mer dominerende:




Den blir simpelthen en større hindring for å gå inn i motivet. Hvis jeg spiller kortene riktig, så vil imidlertid dette skape mer intensitet i motivet - nettopp på grunn av hinderet. Hvis tilskueren vil "gå" inn i motivet, så må han nødvendigvis bevege seg mot venstre, før han går videre inn: 





Ved nærmere ettersyn blir jeg klar over hvordan kanten på dammen og treet sammen danner en vertikal linje (treet står plassert til høyre, rett etter trappen). Dette binder sammen for- og bakgrunn, ettersom de tar del i samme bevegelse:


Heldigvis er både heller og kanten på dammen like, både i farve og valør. Da blir ikke den perfekte todelingen for åpenbar. Hvis solen i tillegg kommer inn fra venstre, så kan du bruke lyset på hellene til å "dra" forgrunnen fremover - og dermed skape enda mer dybde. Legger du på lys i forgrunnen, så blir nødvendigvis også benken "dyttet" lenger bakover, fordi den befinner seg i skyggen.  


En annen fordel er at nedre del av svalgangen opptar mer enn halvparten av formatet loddrett. Da blir fremste del større og "tyngre", og strekket innover blir enda lengre. Den faktiske midtlinjen i motivet er markert med rødt:



Eller kanskje jeg vil fokusere på selve fiskedammen? I så fall lar jeg den okkupere mer av formatet, slik som her: 




Komposisjonelt er det i så fall fordelaktig at kanten på dammen "skyter" en snorrett linje inn til benken. Dermed får tilskueren også her den mulighet å vandre videre, istedetfor kun å bli stående ved dammen. Fortellingen blir mer tvetydig: 




Eksempel 3: 

Trapp,  fra hagen i Cotignac

Besøk på vingård og deilige fellesmiddager til tross: et seksdagerskurs kan gå utover energinivået - spesielt når solen steker… Da kan løsningen for noen være å velge et "enklere" motiv! Her ser du én mulighet



Men hvordan beveger rytmen seg her?
Bak spørsmålet skjuler det seg en historieforteller, det skal innrømmes. Det finnes så mange ”bilder” her i verden, så hvorfor ikke heller male fortellinger?
Så kanskje jeg burde omformulere spørsmålet slik: Hva skjer i dette motivet? Poenget mitt er ikke at det skjer noe helt konkret, for det er ingen mennesker her. Det er mer et spørsmål om å fortelle tilskueren hva som kan skje her: for eksempel at noen går opp (eller ned) trappen.
For meg blir et motiv straks mer tiltrekkende når jeg forestiller meg slikt. (Den amerikanske maleren Andrew Wyeth er et strålende eksempel på det).


Jeg ser her for meg at noen går opp trappen…




…deretter går de over patioen…




… og opp neste trapp…



…så enkelt!

Synes du fortsatt dette er vanskelig? Fortvil ikke…
Hvor fem eller flere er samlet i mitt navn, der er jeg midt i blandt dem!

Velkommen som medlem i min malekursgruppe på Facebook: Malekurs ved Jan-Ove Tuv.