Male etter foto?

                                                                 Fra mitt atelier: Grå mursten


Fotografiet ovenfor er fra mitt atelier, og viser et stillebenoppsett - med mursten, etter Nerdrums forbilde. En idé til et av mine kurs…?

Fokuset denne uken ligger imidlertid annetsteds, nemlig hos noe grunnleggende jeg lærte i min tid som elev av Nerdrum. Vi snakker om bruk av levende modell. Man skulle tro det var vanlig hos figurative malere, men det er ikke nødvendigvis det.

Per Lundgren, en tidligere Nerdrumelev, fortalte at amerikanske malestudenter gjerne spurte om Nerdrum virkelig brukte levende modeller. Maler han ikke fra foto?

Jeg ser også på mine kurs at elever ofte tar fotografier av motivet, med den hensikt å male videre hjemme. Mitt svar er alltid: jeg anbefaler ikke å male etter foto.

Det er hovedsakelig fem årsaker til dette:


1: Fotografier fordreier perspektivet. 
Mange tenker kanskje ikke over dette, men fotografier gjengir ikke virkeligheten "nøyaktig". Man kan relativt fort se om et maleri er basert på foto. Hvis man maler et menneske, så gir det seg for eksempel utslag i et kjempestort hode og bittesmå føtter.
La ikke uttrykket "fotografisk nøyaktig" narre deg!


2: Fotobasert maleri blir ofte stivt og overdetaljert.
Dette er en konsekvens av at fotografi er en mekanisk kopi av motivet. Alt er jo så "perfekt tegnet" i et fotografi, så kanskje man føler en forpliktelse til å være "like god"?
Dessuten rører jo ikke modellen på seg, så man har gooood tid til å få med alle detaljene…!
Resultatet kan bli harde og urørlige figurer.

En variant av dette er at alt blir like "tåkete" malt. Fotografier kan jo også være svært uskarpe, f. eks. hvis man ikke er stø på hånden, eller hvis motivet beveger seg.
Men uansett om maleriet blir for stivt eller for "tåkete", så blir problemet at alt males på samme måte. Og når man ikke får nok variasjon i hvordan malingen er påført, så virker resultatet mindre levende.


3: Fotografier fanger ikke farvene. 
Ganske enkelt. Man får simpelthen ikke nok informasjon, noe som selvfølgelig påvirker resultatet.


4. Fotografier kan gjøre deg til kopimaskin istedetfor poet.
Fotografiet har i vår tid rykte for å være en standard for hva som er "sant". Dette tror jeg kan begrense mange som maler etter foto, fordi det blir så tydelig at man f. eks. har valgt "feil" farve - i forhold til dem man ser på fotografiet. Farvene vil jo ikke endre seg på fotografiet, og blir likesom en autoritet på hva som er korrekt eller galt.
Følgelig sitter man kanskje "med hjertet i halsen" og lage maleriutgaver av fotografier, istedetfor å gi motivet den maleriske variasjonen som er nødvendig.


5. Fotografier fanger ikke formene. 
Har jeg så malt etter foto selv? Ja, en gang mottok jeg et portrettoppdrag hvor modellen var død.
Følgelig var fotografi av vedkommende eneste løsning, men jeg gjorde bevisst få "maleriske
krumspring".
Årsaken? Fotografiet fanger ikke volumene godt nok, noe som ikke lot meg forstå hvordan ansiktet egentlig så ut. For: når jeg begir meg ut på mer malerisk variasjon (tykt/tynt, lange/korte strøk, osv), så beskriver jeg jo hvordan selve huden ser ut, men også selve fysiognomien. Da kan det hende at jeg legger til informasjon som egentlig ikke er der. Resultatet kan i så fall bli at portrettet ikke ligner på modellen (og i dette tilfellet er virkelig fotografiet autoritet på likhet…).
Joda, en profesjonell fotograf kan ta bilder som har en god del informasjon! Men ofte maler folk etter øyeblikksfotografier de har tatt selv. Slike fotografier kan ha stor affeksjonsverdi, men gir ikke nødvendigvis nok informasjon til en maler.

Jeg har også brukt fotogrunnlag i andre portrettoppdrag. Men da har jeg kommet så langt at formene og farvene er på plass. Fotografiet blir i de tilfellene "huskelapper" som jeg bruker når jeg gjør de siste endringene (hva jeg kaller "sminking").

Fordelene med å male etter naturen? 

Når du maler etter naturen, så maler du gjerne i flere omganger. Plutselig kan lyset endre seg litt, eller modellen sitter kanskje litt anderledes en forrige gang. Det kan bli verdifullt! Er du årvåken, så ser du jo noe du ikke oppfattet forrige gang. Slike opplevelser kan bli avgjørende for forbedringen av maleriet ditt. Det kan hende at slike øyeblikk gir deg mer (eller bedre) informasjon enn du tidligere hadde.
Kanskje blir maleriet bedre av å endre farven ifølge noe du ikke så i begynnelsen? Her blir kontrasten til "fototenkning" tydelig, ettersom det er lett å tenke at slike endringer blir "feil".
Dette poenget blir spesielt tydelig når man maler landskap ute. Endringer i lyset kan understreke noe i motivet som du ikke vektla ved oppstart. Plutselig får motivet et poeng!

Det å male etter naturen gir deg simpelthen mer informasjon.

Dessuten: hvis du bruker levende modell, så finstemmes kontakten mellom deg og motivet. Du må tenke på hvordan du står i forhold til modellen (og lerretet!), og blir mer oppmerksom på hvordan modellen sitter.

Det kan igjen gjøre det lettere å be modellen endre litt på stillingen, noe som kan gi mer liv og energi til motivet. Hvis du maler etter fotografi, så er det lett å låses fast i at motivet må se akkurat slik ut…
Hvor mye har ikke store mestere endret på sine komposisjoner!!!


Har du ikke modell? Forslag!


1) Mal et selvportrett. 
Sett opp et speil, og lyssett deg slik at du får kontraster i ansiktet. Mange har nok en psykologisk sperre på det å male seg selv (rynker er en mye brukt unnskyldning!).
Men tenk på det slik: ansiktet du ser i speilet er simpelthen en hvilkensomhelst modell! Dessuten blir du dyktigere til å male av å bruke modell istedetfor foto.


2) Mal hverandre.
Tilhører du et malefellesskap, eller kjenner andre som maler? Bruk hverandre som modell!


3) Mal etter en god reproduksjon.
Jeg har gjerne brukt detaljer av ansikter fra følgende bøker om Nerdrum: Temaer og Crime and Refuge. Disse bøkene har gode detaljer. Boken Late Rembrandt  har også gode reproduksjoner.
Men dette maler man jo også etter fotografier! Joda, men malerier er tross alt todimensjonale flater, noe som gjør at det blir mindre fordreininger. Det er også en stor fordel at du kan lære maleriske løsninger når du kopierer reproduksjoner.


4) Mal etter skuptur.
Når jeg er på museumsbesøk, så kjøper jeg av og til avstøpninger av skulpturer. Da får du jo en tredimensjonell modell - som også sitter stille!


5) Tegn i muséene. 
Jeg har hatt med elever både til Nasjonalgalleriet og Vigelandsmuséet. Sistnevnte har sogar tegneplater klare! Hvorfor ikke ta en utflukt sammen med andre, f. eks. fra din maleklubb?


6) Unnskyld, vet De hvor mye klokken er?
…eller man kan simpelthen gjøre som den franske maleren Renoir. Han skulle male en av broene over Seinen i Paris. Mens han selv kikket ned fra et vindu, gikk hans bror frem og tilbake - og spurte folk hvor mye klokken var! Slik får man gratis modeller…


Velkommen som medlem i min malekursgruppe på Facebook: Malekurs ved Jan-Ove Tuv.

B-ordet

                                                                  Jan-Ove Tuv, Senatoren

Idag skriver jeg fra Barcelona, hvor jeg holder kurs. Her i gamlebyen begynner jeg nødvendigvis å mimre, og kommer tilbake til følgende tanke:

                       Skifte i tenkemåte kan ofte være mer verdifullt enn konkrete maletips. 


Når jeg holder kurs, så vektlegger jeg gjerne en mer "naturalistisk" tilnærming. Elevene ønsker å lære hvordan man maler et portrett som ser levende ut.

Altså sier jeg til dem…

• Først: tegn opp ansiktet i riktige proporsjoner
• Deretter: finn korrekt farve.

Det er særlig farveblandingen jeg tenker på denne gangen. Det er nemlig min erfaring at mange forstår det grunnleggende relativt raskt, og snart oppnår et resultat som ligner mer på hud. Men plutselig skeier de ut så det suser!

La meg bruke ett eksempel. Jeg har nemlig ofte sett elever legge på et sterkt, rødt strøk for å markere munnen i et portrett.

Da legger jeg ansiktet i pedagogiske folder og spør mildt:

                                            Hei! Hvorfor brukte du så mye rødt?                   

Hvortil eleven nesten alltid svarer :

                                           jeg skulle bare markere munnen…!


Dét er ukens poeng: du sparer mye ekstraarbeid ved å unngå "b-ordet". Joda, du får markert munnen. Men i eksempelet ovenfor så legges det på en helt anderledes farve. La oss da si at du i neste omgang blander riktig farve. Når den kommer sammen med den sterke røde, så blir jo farven feil…
Dermed må du legge på enda mer farve, og frustreres gjerne over at du "aldri får det til"…!
Tenk altså et par sekunder til når du vurderer farven. Det sparer deg for masse ekstraarbeid!


Ukens moral er altså: hvis du bare slutter å si "bare", så blir du en bedre maler!


Velkommen som medlem i min malekursgruppe på Facebook: Malekurs ved Jan-Ove Tuv.

Bruk mer maling!

Dette er nydelig, hva? Da den franske maleren Theodore Gericault skulle male sitt verk Medusaflåten, dro han visstnok likdeler med seg hjem for bl.a. å kunne lage denne studien.

Ah… for noen tider!

Men la oss komme til poenget. På mine kurs pleier jeg gjerne å anbefale at man maler tynt i begynnelsen. Dog, etterhvert oppdager man jo at resultatet blir temmelig flatt om man fortsetter slik. Det er ikke nok å få proporsjonene til å stemme og farven til å ligne! Denne uken vil jeg derfor fokusere på noe mange "sliter" med - nemlig å male tykkere på de rette stedene…

Kvinnen uten kropp er ett av to avkappede hoder, slik dere ser nedenunder. Svenskenes Nationalmuseum er den svinheldige eier av Gericaults gullkantede lekkerbisken, og heldigvis skal muséet åpne igjen i 2017 (etter renovering)!

Detalj 1) 
Men for å si det på ungdommelig og intellektuelt finslipt vis: hva skjer´a? 
Jo, det er jeg mann for å fortelle deg! Ser du hvordan halvskygge- og skyggepartiene er relativt tynt malt? Jeg sikter f. eks. til partiet mellom kinnben og nese, tinning, partiet mellom kinnben og kjeveben - men også ansiktshalvdelen til høyre for nesen.

Detalj 2) 
Hodet har et slikt uforlignelig volum på grunn av nevnte "tynne" partier - men særlig på grunn av de fete, tykke strøkene som går fra tinning og nedover kinnet mot haken.
NB! Disse strøkene er egentlig ikke særlig lysere enn halvskyggene. Hovedårsaken til lyset de skaper, er deres tykkelse. Tykkelse gir mer lyskraft (eller farvekraft) til farven.

Maler du tynt oppå en annen farve, så vil det underliggende lage kunne stjele kraft (potens/intensitet) fra det du legger på. Her er vi igjen tilbake til momentet om at man ikke må rette baker for smed:
La oss si at du blander korrekt farve, og maler den på lerretet. Arrgh - feil igjen! Sikker på det? Det kan godt være at du har truffet farven perfekt, og kun gjort det mistak å ikke legge tykt nok på…

Her er det nemlig lett å trå feil:  Det ble ikke lyst nok! Jeg må blande i mer hvitt!!! 
Resultatet blir nesten alltid at alle lyse partier blir like lyse, og at malingen ikke ligner hud mer (fordi den har minimalt med "hudfarve" i seg). Du sitter igjen med hvit maling "oppå lerretet".

Detalj 3) 
Ikke slik med Gericault. For et volum i haken! De to-tre tykkere strøkene på haken bringer den frem mot oss. Men de er ikke like tykke som kinnbenstrøkene, ettersom haken får noe mindre lys.
Ser du hvordan partiet mellom munn og nesevinge (samt selve nesevingen) er noe tynnere malt? Ergo ligger de lenger fra oss enn haken gjør.

Detalj 4 & 5) 

Her er Gericault nærmest skulptør… Tynt i skyggene og de partier som ligger lengst vekk; tykkere der stoffet topper seg. Slik gjenskaper han ikke bare farven, men selve stoffet! 

Vi ser dessuten det samme som på kinnbenet: tydelige bevegelser i stoffet gjenskapes ved at Gericault fører penselen på samme måte. Nok en gang: vi snakker ikke kun om å kopiere farven, men også om å fange rytmen og energien i det som males. 

Velkommen som medlem i min malekursgruppe på Facebook: Malekurs ved Jan-Ove Tuv

Munchs kvaliteter

Edvard Munch, Selvportrett med sigarett

Hei! Du kjenner vel dette verket? Det er Edvard Munchs selvangivelse fra 1895. Under omvisningene mine på Nasjonalgalleriet (i forbindelse med kurs) stopper vi alltid opp foran dette utrolige verket. Hvordan klarer han å få det så levende?
Museumsguider er sjeldent fokusert på slikt. Istedet snakker de om alt annet enn verket de står foran: kritikernes reaksjoner, samtidens moter, politiske bevegelser, kvinnefrigjøring…
La oss derfor istedet gi vårt bidrag til en ny og bedre verden, og se på hvordan Munchs bilde faktisk er malt!

Her står altså Munch spill levende foran oss, i et fullstendig ubeskrevet rom. Jakken og tversover til tross: dette er ingen typisk 1890-tallsmann. Ære være Munch for det! Alle store verk griper oss nettopp fordi de ikke er bundet til en bestemt tid eller kultur. Hvor pinlig blir ikke naturalistenes nidkjære skoleflinkhet i forhold… Alt er så rett, så rett - men samtidig så fundamentalt galt!

Ikke slik med Munch! Den opplyste røyken nederst til høyre danner en sårt tiltrengt forgrunn; den dytter Munch bakover, slik at han pirrer vår nysgjerrighet. Så vandrer blikket oppover, lyset flerrer opp i ansikt og hånd - der er Munch! - nærmere enn vi trodde. Sjokket over tilstedeværelsen blir enda sterkere.
Hudtonene i selvportrettet er merkelig blasse når man først ser det, men det "åpner" seg snart - og man skjønner hvor godt Munch har fanget lyset… Lyssettingen undenifra er heroiserende og antikk gresk i sin understrekning av dette enkeltmenneskets verdi, noe underperspektivet også forsterker. Mon tro om Nerdrum ikke har bitt seg merke i dette siste?

Idet vi går noe mer inn i detaljene, så ser vi at Munch ikke står frontalt med kroppen. Hvordan oppnår han det inntrykket?
Følgende skjer: armlinjen til venstre (fra skulder til albue) er noe tydeligere og mørkere enn konturlinjen på den bakerste armen (på bildets høyre side). Slik skaper han luftavstand. Joda, vi ser ikke mye av den bakre armen, noe som forteller oss at kroppen står "vridd". Men det hadde hjulpet lite om kontrastene var for sterke på den siden. Da hadde den bakerste armen ligget ved siden av hånden med sigaretten, og kroppen blitt plakataktig flat.

Dette er altså en mann som står på skrå i forhold til billedplanet, noe som gir et sterkere inntrykk av liv: han kan jo bevege seg, ettersom han allerede har snudd seg halvt vekk fra oss! Mange ser ikke Munchs kvaliteter i de tidlige verkene. Frem til århundreskiftet var han nemlig grunnleggende gresk i sin menneskefremstilling - slik vi også ser det i portrettet av Karl Jensen-Hjell: de forskjellige delene av kroppen "strekker seg" alltid i litt forskjellige retninger. Munchs tidlige figurer er ikke statiske, men levende mennesker av kjøtt og blod!

For et elegant kontrasthierarki i utsnittet ovenfor, og se hvordan det får Munch til å komme frem fra bakgrunnen! Her er hva som skjer, grovt sett i tre deler:

1) Munch lager en svak kontrast mellom veggen og slagskyggen. Den forsterkes ved en blå linje i øvre kant av dette utsnittet (fordi lyset undenifra plutselig treffer sterkere her).

2) Munch lager en svak kontrast mellom slagskyggen og skulder. Den er faktisk svakere enn kontrasten vegg/slagskygge, noe som jo motsier hva jeg tidligere har satt opp som aksiom: svakere kontraster trekker seg tilbake, sterkere kontraster kommer mot oss.
Nå har jeg et forklaringsproblem! Det var som pokker… På den annen side har jeg da vitterlig sagt at det alltid finnes unntak fra regelen, og at "min" kontrastregel er noe man kan fravike når man kan mer.
Forklaringen i dette tilfelle ligger i jakkens varmere farve - dét er hva som hever den fremfor den kjølige slagskyggen - og altså nærmere oss.

3) Munch lager en sterkere kontrast i jakkens folder (som markerer armhule/skulder), samt enda sterkere kontrast jakke/skjorte. Det er mulig armhule-/skulderfolden strengt tatt ligger nærmere oss, men halsåpningen på jakken møter jo noe hvitt, slik at den kontrasten jo må være sterkere (selv om den ligger lenger vekk fra oss).

Altså: når jeg sier (som et utgangspunkt) at "tåkete" overganger trekker seg tilbake, mens skarpere kontraster kommer mot oss - så er dette et veiledende prinsipp. Hvis farver og valøer i motivet oppfører seg anderledes (som i angjeldende tilfelle), vel, så må man jo ta hensyn til det. Regler skal hjelpe oss  til å se virkeligheten, ikke til å fornekte den …

Dette er noe som har opptatt meg en stund: noen malere klarer faktisk å male fart! Jeg har nevnt det i to av mine studiefilmer: den fra Rembrandtutstillingen i Amsterdam, samt i den fra Nerdrumutstillingen i Barcelona.

Hvordan gjør Munch det? Her er vi i høyeste grad inne på variasjonen mellom "tåkete" og skarpe overganger! Armen hans er tåkete der den er på vei ifra (armens underkant), og skarpere der den er på vei mot (armens overkant). Du kan t.o.m. se fartsstripene!

NB! Dette er ingen "foto-effekt", men simpelthen slik menneskeøyet fungerer. Hvis du ser et menneske i ansiktet mens det gestikulerer, så oppfatter du fortsatt hendene: ikke som skarpt utlinjerte, men som uklare former - med fartsstriper. Munch kunne vært "flink" og beflittet seg på å male hele armen skikkelig, med alle klesfolder, knapper og "tegnede" linjer. Resultatet hadde imidlertid vært begredelig! Sterke linjer ville i dette tilfelle "arrestert" armen, og gjort den ute av stand til å bevege seg…

(NB nummer 2! I andre tilfeller kan det være fordelaktig å utlinjere en arm - f. eks. hvis man nettopp vil understreke stillstand - som at en person holder noe. Da vil en klarere konturlinje kunne understreke fysisk styrke, bestemthet, osv.)

Her vil jeg trekke oppmerksomheten mot en liten, men særdeles viktig detalj. Det var en elev av meg som gjorde meg oppmerksom på det, under en av mine omvisninger. Munch har nemlig skrapt frem litt hvitt lerret rett til venstre for overarmen. Hvorfor er dette viktig? Jo, fordi det aktiverer armen; det er så og si "startskuddet" som setter armen i bevegelse: På tide med en ny blås!

Den malte bevegelsen må jo også fortsette i selve hånden, om den skal kunne fungere. Her fascineres jeg av hvordan kontrastene rundt fingrene varierer. Noen er nærmest tegnet opp (på en særdeles malerisk måte), mens andre er temmelig uklare grenser - som f. eks. lillefingeren ytterst (og innerst mot ringfingeren.

Dere ser dessuten "glorien" rundt hånden: den forteller oss at hånden kan beveges både opp og ned (istedetfor å være "klippet ut" av omgivelsene pga skarpe konturlinjer).

Og á propos "startskuddet" på inntil overarmen: legg merke til det tydelige, blå strøket i underkant av hånden! Èn ting er at det gir et solid puff til hånden, og dytter den oppover. En annen ting er at dette blå inntil rødlig-oransje hud aktiverer lyset i huden. Dette er nemlig både en komplimentærkontrast (blå/oransje) og kald-varme-kontrast. 

Andre ting som er livsnødvendige for å skape fart:
• den luftige måten skjortefliken ved håndleddet er malt på!
• den uklare, "flakkende" måten håndens skygge er malt på!

Munch var unektelig en kjekkas, men også en skikkelig frekkas! Se nøye på hva han gjør her: høyre side av halsen er jo faen meg ikke malt - hudfaven stoppes jo av en kileformet flate: det hvite lerretet! Som det heter hos Ibsen: Slikt gjør man ikke! Men frekkasen Munch gjør det likevel, og det fungerer til alt overmål ypperlig… En medhjelpende årsak er at han "stopper" halsen med en klar, men malerisk linje langsmed dens høyre konturlinje.

Det stopper imidlertid ikke der! Skjorten er kanskje enda frekkere: her har han lasert tynt, så tynt. Du kan se malingen renne nedover brystet, slik det også gjør fra 1890-talls tversoveren - som absolutt ikke tilhører 1890-tallet! Skulle tro begge deler var malt med akvarell, men det er selvfølgelig ekstremt uttynnet oljemaling.

Og munnen! Den er ikke tegnet opp!!! Husk det: du trenger ikke tegne alt nøyaktig opp - hvis du da ikke er teknisk tegner…

Som sagt: det er merkelig hvor blass Munchs hudfarve virker. Dog, står man foran dette verket litt, så ser man hvor "tungt" (= mørkt) det er. Det er også imponerende hvordan skyggen på venstre side består av så tydelige strøk, men likevel trekker seg tilbake. Det er fordi han treffer nøyaktig farve og valør!

Se også på hodets (og hårets) konturlinje! Jeg har tidligere skrevet om at myke overganger trekker seg tilbake. Ser man på hårets farve og valør, så ser man da også at det "smelter sammen med" bakgrunnen. Det gir ansiktet mer kraft. Men samtidig unngår jo Munch at hår/hode smelter fullstendig sammen med bakgrunn. Da ville han jo ikke hatt en hodeskalle! Ansiktet ville isåfall sett flatt ut, uansett hvor deilig det var malt. Løsningen er like enkel som den er vanskelig: han holder hår-/hodefasongen intakt, ved hjelp av noen lysere linjer langsmed hårets konturlinje.

Og á propos forsterkning av ansiktsuttrykket: ser du hvordan røyken blir mindre tydelig ved siden av ansiktet, for ikke å ta oppmerksomheten fra det? 

Til slutt: lurer du fortsatt på om man skal si "Munk" eller "Monk"? La kjettersk tro vike for sikker viten!
Munch skrev nemlig selv, etter skattevesnets mistenkeliggjøring av hans arbeidsmetoder:

                        …kall meg Månk, for jeg holder jo uansett på med månki-business…!


Velkommen som medlem i min malekursgruppe på Facebook: Malekurs ved Jan-Ove Tuv. 

Fokus! Kontraster og "tåke

Rembrandt, Selvportrett

Det er en ting som slår meg med virkelig gode malerier: de er ikke såkalt "fotografisk" nøyaktige.
Med andre ord: noen steder er kontrastene relativt sterke, kanskje linjene er skarpere og mer "tegnet". Andre steder er overgangene "tåkete", hvor man i mindre grad ser linjen som skiller tingene fra hverandre - ja, kanskje den til og med ikke finnes!

Det er jo lett å tenke som så, at alt skal males "ordentlig". Dermed "tegner" man gjerne mer enn man maler. I tillegg blir de forskjellige delene av bildet tilnærmet like lyse.
Resultatet kan dermed bli noe stivt. Og ikke minst: hvis alt i motivet blir like gyldig, så blir alt likegyldig…

Se det motsatte i Rembrandts selvportrett ovenfor, fra 1659. Utsett det for mysetesten, så ser du virkelig for et godt maleri det er: det mindre viktige (hendene, jakke, bakgrunn, hatt) trekker seg tilbake. Rembrandt har vært bevisst hvor fokuset i motivet skal ligge: ansiktet trer tydelig frem.

Dette har minst to årsaker:
1) Kontrastene ellers i motivet er ikke så sterke. Det vil si:
a) Linjene er ikke så klare eller sterke (mindre "tegnede"). Skuldrene er jo der, men skulderlinjene sier ikke "se her!"… Et annet eksempel er måten hendene er malt på.
b) Farven og valøren på de forskjellige flatene ligner i stor grad på hverandre. Dermed "smelter" de sammen, og tar ikke (mye) oppmerksomhet. Eksempel: bakgrunn og jakke.
 

                                                    Odd Nerdrum, Selvportrett med barneskalle

Noen av dere fikk kanskje oppleve utstillingen Malerkongene på Blaafarveverket for noen år tilbake. En fortreffelig sammenstilling av Anders Zorn og Odd Nerdrum. Blandt de utstilte verkene fantes Nerdrums Selvportrett med barneskalle. 

Hva skjer om vi også lar dette gjennomgå mysetesten? Det første jeg legger merke til er en "tripp-trapp-tresko"-rekke, hvor ansiktet er lysest, med hånden til venstre, og så den til høyre, som nummer to og tre. Her glir vi inn i mørket. Og her er ikke alle valørene like lyse! 

Det samme gjelder kontrastene: fra en relativt stor forskjell på lys og mørke i ansiktet, så minker valørforskjellene på lys og mørke ettersom vi forsvinner inn i mørket. 

Nerdrum gjør ellers det samme som Rembrandt når det gjelder linjer: skulderlinjene løses opp, slik at de trekker seg mer tilbake - og følgelig gir brystet mer volum. Det er flest tydelige linjer der hvor lyset treffer ansikt og bryst.

Luke Hillestad, The Abyss (detalj)

Luke Hillestad er en amerikansk maler som har studert hos Odd Nerdrum. Bildet ovenfor er en detalj fra hans Abyss. Her fremstiller han et intimt øyeblikk mellom to elskende. Skarpe linjer overalt, eller samvittighetsfull oppsamling av jevnt belyste detaljer ville være katastrofalt for ømheten dem imellom! Så hva gjør Hillestad? Av flere ting vil jeg spesielt fokusere på denne ukens fokus, nemlig: fokus! 

Belysningen viser oss hva som er det mest sentrale her: hennes reaksjon på kysset. Her må uviktige ting vike for den store kjærligheten… Altså "tåker" Hillestad ut konturlinjen på nesetippene deres, så de "smelter" sammen". Og ikke minst: Hillestad "tåker" ut konturlinjen på pannen og håret hennes. Det samme skjer jo med ham også, men lyset på hennes kinn peker henne ut som den reelle hovedpersonen. 

                                                                             Luke Hillestad, The Abyss (hele bildet)

Her ser du hele motivet, som viser at de står i vann. Legg merke til alle de andre tåkete overganene, som for eksempel: mellom hud og tøy ved hans albueledd; mellom skulderen hans og vannet bak; mellom hennes rygglinje og vannet bak. Dermed hører underarmen naturlig sammen med overarmen (de "smelter" sammen i albueleddet, og blir én, lang form), og kroppene deres "smelter" sammen med landskapet. Da står de i landskapet istedetfor foran det. Sagt anderledes: de kan puste og leve i denne naturen, fremfor å være utklippsfigurer pålimt en kulisse. 

  

Sebastian Salvo, Selvportrett som disippel

Her ser dere et selvportrett av en chilensk maler ved navn Sebastian Salvo, en mann jeg også har vært heldig nok til å møte - i tillegg til de to ovennevnte. 

Ja, du gjettet riktig: her setter vi igang med mysetesten med en gang! Hva skjer? Umiddelbart blir det tydelig at kontrastene følger lyset. Horisonten bak er for eksempel "tåkete", slik at figuren blir en hovedfigur - det er tross alt ikke et nasjonalromantisk landskapsbilde… 

Altså: Salvo har dermed kommet ett skritt videre. Hva gjør han så? Jo, han flater ut håret, så det ikke tar oppmerksomheten vekk fra ansiktet. Han legger det opp i store, luftige flater, og legger til noen enkelhårstrå (så håret ikke ser ut som plater). Men det er mer… Legg merke til den fine ("tåkete") overgangen fra bryst til hvit kjortel - her ville mange la seg friste til å lage en altfor sterk kontrast! 

Du gjettet riktig nok en gang! Alt dette er med på å fremheve hodet. Det er da også rundt hodet at du finner de sterkeste kontrastene. 

NB! 

1) Husk på: hvis noe plasseres i skyggen, eller bevisst fremstilles mindre "tegnet"så betyr ikke det at man skal slurve! Konturlinjene og de viktigste flatene innenfor angjeldende form må være korrekte. Hvis det for eksempel er snakk om en hånd i skyggen, så må det jo se ut som om den er funksjonabel idet den kommer ut i lyset!

2) Der hvor to flater ligner hverandre i farve og/eller valør, så "smelter" de sammen. Dette gjelder lyse som mørke flater. Hvis altså de to flatene ligner hverandre, så er det ingen grunn til å lage en skarp kontrast der de møtes! 

OBS! Du kan likevel legge inn et klart og relativt skarpt strøk der - bare ikke valøren/farven hopper for mye ut. Her vil jeg trekke frem et eksempel i renessansemaleren Tizians Diana og Actaeon. 

                                                             Tizian, Diana og Actaeon

Ovenfor ser dere hele bildet, men det jeg vil trekke oppmerksomheten mot i denne sammenhengen er noe så vovet som nakne kvinneknær… Se detaljen! 

                                                             Tizian, Diana og Acteon (detalj)

Mellom Actaeons to ben ser dere altså to velskapte knær, men det interessante her er hva som skiller dem: fint lite!
Den mørkere valøren på det nærmeste kneet bringer det nærmere mot oss. Men samtidig så er konturlinjen på det kneet relativt skarpt tegnet - uten at det kommer nærmere oss enn Actaeons knær. Årsaken er at selve kneskålen ikke er særlig mye mørkere enn lyset som treffer hennes andre kne. Dermed får Tizian skilt dem, samtidig som de åpenbart hører sammen.

                                                    Raffael Sanzio, Baldassare Castiglione

For simultankontrastens skyld trekker jeg frem et portrett Raffael laget av Baldassare Castiglione. Hvis du har fulgt med i timen, så har du muligens allerede skjønt hva som er gjør Raffaels bilde mindre vellykket.
Vel, problemet er ikke at det har skarpe kontraster, men at det har for mange av dem! Dermed kakler de i munnen på hverandre, i tillegg til å stjele volum fra stakkars Castiglione… Enn videre er lyset på ansiktet og hånden like lyst, noe som avdramatiserer motivet.

                                     

  

Dette er den sanne "da Vinci-koden", for han krediteres jo med å ha oppfunnet den "tåkete" teknikk (Sfumato betyr "tåke"). 

Og som det står i Skriften: gak hen og gjør likedan!

Velkommen som medlem i min malekursgruppe på Facebook: Malekurs ved Jan-Ove Tuv.

Watts Gallery, utenfor London

Maleren George Frederic Watts (1817-1904) ble oppkalt etter komponisten George Frideric Händel, av sin musikkelskende far. Og man kan virkelig si at farens aspirasjoner på sønnens vegne slo ut i full blomst! Watts fikk nemlig en stor posisjon i sin samtid, bl.a. med egen utstilling på Metropolitan Museum of Art i New York.

Watts er på mange måter en merkelig blanding. Både feiret sosietetsmaler av kjedelige portretter, men  også "symbolist". Og det er i egenskap av dette siste at Watts skapte noen slående bilder - eller bedre: ikoner. Hva jeg mener med det? Jo: motiver som til de grader treffer essensen av hva det vil si å være menneske.

                                          Watts Gallery: The Green Gallery

Dette er hva Jung kalte arketyper - situasjoner og opplevelser alle mennesker kan identifisere seg med, uavhengig av tidsalder eller nasjonalitet. "Frosne øyeblikk", om du vil.

                                                                      Watts: Håp

Jeg har i skrivende stund nettopp kommet hjem fra en tur til London sammen med venner. Muséer som Victoria and Albert, National Gallery og British Museum var som alltid selvskrevne. Denne gangen tok vi i tillegg en dagstur til Surrey, utenfor London.

Grunnen var enkel: Watts Gallery ligger der…!

Galleriet var så og si ferdig ved Watts´ død i 1904, og laget etter Watts´ egne anvisninger. Med optimale lysforhold og deilige veggfarver er dette som å komme inn i et meget delikat overklassehjem.

Og for en samling! Her får du bl.a. se den første versjonen av Håp, som Watts malte i 1886 - samme år  som Munch malte Syk pike. Et svært godt år i maleriets historie! I Watts maleri kan man virkelig se menneskets håp inkarnert: med én streng (!) igjen på lyren, sitter hun likevel og lytter til tonen…

                                                                                 Watts: Orfeus og Eurydike

Galleriet har også en versjon av Orfeus og Eurydike, som omhandler den greske myten av samme navn. Orfeus har mistet sin kjære, men får tilgang til dødsriket for å hente henne tilbake på én betingelse: han må ikke snu seg før de er oppe i dagslys igjen. Nervøsiteten får imidlertid overtaket (er hun fortsatt bak meg?!?) og han gjør det forbudte… Dermed må han fortsette opp i dagslyset alene.

Orfeus og Eurydike ligner greske skulpturer i hvordan figurene vrir seg, men også i det at figurene fanges i selve høydepunktet. Det var også overraskende å se hvor mye Watts var påvirket av Tizian og venetsiansk maleri, med vektleggelsen av farven og det maleriske.

Watts Gallery har også et annet sentralt verk i Watts´ produksjon: Paolo og Francesca - om de to elskende som først fikk hverandre etter døden:

                                                                Watts: Paolo og Francesca                                                 

Nyt også galleriets mindre arbeider, som for eksempel For He Had Great Possessions: 

                                                            Watts: For He Had Great Possessions

Hvordan komme seg dit?

Watts Gallery ligger en times tid utenfor London. Oppholdet der er en deilig blanding av uforglemmelige mesterverker, erkeengelsk landsbygd (og ditto kulturhistorie), samt et imponerende galleri/museum - også det i erkeengelsk ånd!

                                          Watts Gallery: Paolo and Francesca, slik det henger i The Red Gallery

Benytt også sjansen til å besøke Watts´ atelier. Legg merker til hvor høyt det er under taket, og ta en titt på det enkle men sinnrike vindussystemet som sikrer et deilig arbeidslys. Legg merke til de små skulpturene, som antagelig også stod der i hans levetid.

Du finner også en gavebutikk på stedet, som inneholder en blanding av bl.a. flotte Watts-bøker og diverse Arts&Crafts-produkter.

Ta toget fra Waterloo stasjon (London) til Guildford. Derfra tok mitt reisefølge og jeg drosje til Watts Gallery for kun 15 pund, noe som absolutt er overkommelig (og mer effektivt).
Det skal visstnok gå en buss, og vi ventet heroisk på den da vi skulle returnere til Guildford togstasjon. Etter én time endte vi imidlertid opp med drosje…

Hjemmesiden til Watts Gallery gir deg for øvrig all ønskelig informasjon.

Café: 
Watts Gallery er selvfølgelig forsynt med en Tea Shop. Og nei - dette er faktisk ingen tebutikk (som jeg trodde), men altså en vaskekte café. De serverer bl.a. lokale retter og "superb coffee".
Selv var jeg ikke innom, men du finner informasjon om caféen her. Caféen er tross alt en sentral del av et museumsbesøk!


Velkommen som medlem i min malekursgruppe på Facebook: Malekurs ved Jan-Ove Tuv.

Galleri Skredsvig i Eggedal!

Fra åpningen. Foto: Britt Elisabeth Hauge.

Så er det endelig åpnet! Galleri Skredsvig i Eggedal er viet arbeidene til Christian Skredsvig (1854-1924).  Dette muséet har jeg hørt mye om over flere år, og til slutt lyktes det den utrettelige Hege Christina Skredsvig å ordne finansieringen. Og siden du spør: ja, Hege Christina er i slekt med salige Skredsvig selv.
De to første bildene denne uken viser hvordan galleriet/muséet ser ut utenifra. Det øverste bildet ble tatt på åpningsdagen, lørdag 18. juni. Gå til skredsvig.no for informasjon om åpningstider, veikart og lignende!

Se også innslag om galleriet på NRK.

                                                       Galleriet fra siden. Foto: Hagan. 

Galleriets utseende er basert på en tidligere låve, for å gli best mulig inn i helheten. Og for dem som ikke har vært oppe i Eggedal før: det er altså plassert umiddelbart bak Skredsvigs hjem Hagan, som i flere år har vært et museum ("kunstnerhjem"), åpent for publikum. Her får du altså "i pose og sekk", om du tar turen innom iløpet av sommeren.

                                          Hege Christina Skredsvig foran Hagan. Foto: skredsvig.no.

Hjemmet hans er nemlig et "kråkeslott", som oldebarnet kaller det. Guidede turer viser deg bl.a. den trivelige, mørke spisestuen foruten Skredsvigs eget atelier. Jeg har selv opplevd å male der en gang - for et deilig lys fra takvinduene!

                                          Christian Skredsvigs atelier. Foto: Jan-Ove Tuv.

                                          Christian Skredsvigs spisestue. Foto: Jan-Ove Tuv.

Det er nemlig på grunn av Hege Christina Skredsvig at Helene Knoop og jeg nå på syvende året holder Friluftsskolen  på vollen foran oldefarens hjem. Se filmen fra Friluftsskolen 2012 på Youtube!
Bli med i år, og få gratis omvisninger på kjøpet - både i hjemmet og galleriet. Knoop eller jeg viser om i galleriet, og påpeker håndverksmessige kvaliteter ved maleriene.

Galleriet fra siden. Foto: Hagan. 

Og for noen malerier! På dette fotografiet, tatt før åpningen, så får du et visst inntrykk av dimensjonene. Dette er storslagent og profesjonelt lagt opp. Klart: det må til, når man vil låne inn et svært verk som Menneskenes sønn fra Nasjonalgalleriet! 

For ikke å snakke om lånet av Gutten med seljefløyten… Selv har jeg sett det én gang tidligere, på jubileumsutstillingen som for noen år siden var å se i Drammens museum (i tillegg til Kristiansand). For en overraskelse! Verket ble skapt på Fleskum, så og si rett etter hans retur til Norge. Under hans utenlandsopphold laget han flere solide ting, men dette har passet ham som hånd i hanske. Jeg husker hvor bløtt - men samtidig stramt - gjerdet bak gutten var malt. Og lyset på andre siden av vannet. Vellykkede strøk, hvor lys, farve og avstandsbeskrivelse møtes i skjønn forening! Jeg gleder meg til å se det igjen. 

                                      

                                                       Gutten med seljefløyten. Foto: Britt Elisabeth Hauge.

Men selvfølgelig må man få med seg Menneskenes sønn. Ja, hvordan kan man i det hele tatt unngå å legge merke til dette svære beistet av et maleri? Her viser Skredsvig sine aspirasjoner som historieforteller - selv om Hege Christina Skredsvig har fortalt meg at han egentlig skulle utdanne seg til kumaler! 

Det er for øvrig oldebarnet dere ser på fotografiet her. I kjent stil snakker hun om hans bilder. Det er nok også mulig du får oppleve hennes omvisninger i kunstnerhjemmet også! 

                                       

                                                         Galleriet fra siden. Foto: Hagan. 

Ta også en titt på Ungdomsfest i Eggedal… 

Galleriet fra siden. Foto: Hagan. 

For ikke å glemme Aften på fjellet! Nydelig hvordan Skredsvig har temperert farvene i dette mindre bildet. Gråfarven, malerens mest intime allierte, har her gjort jobben sin forbilledlig - nemlig som atmosfæreskapende element! 

                                                        Galleriet fra siden. Foto: Hagan. 

Dessuten er en ny bok ute! Nå slipper du å skalle hodet i dørbjelken på det lille stabburet idet du kaster deg frem for å meske deg i Skredsvigprodukter. Anbefales!

                                          Poesi, den nye boken om Christian Skredsvig! Foto: Marit Oddveig Eggen. 

Og dette lengter jeg allerede etter å prøve ut: Café 1889… Oppkalt etter året Skredsvig malte Gutten med seljefløyten, om jeg har forstått det riktig. 
Lurer på hvordan caféens enkle retter smaker? Det ryktes også at man får servert kaffe, kaker o.l. …!

Café 1889. Foto: Sigdal kommune. 

Og velkommen som medlem i min malekursgruppe på Facebook: Malekurs ved Jan-Ove Tuv.

PS! Friluftsskolen 2016 går altså av stabelen på syvende året denne sommeren, 02.-07. august. Det er fortsatt noen ledige plasser, og du kan gå tredagers- eller seksdagerskurs. Knoop og jeg justerer undervisningen etter de forskjellige elevenes nivåer. Det viktigste er ønsket om å lære! 

Du finner kursbeskrivelsen på Facebook, eller på min hjemmeside malekurstuv.no.  

Noen bilder fra tidligere kurs: 

                                                    

                                                 

                                                                       Friluftsskolen: Elever i arbeid foran Hagan

                                                  

                                                                       Friluftsskolen: utsikt over Eggedal. 

                                                         Friluftsskolen: Helene Knoop gir tilbakemelding til elever…

                                                         Friluftsskolen: jeg gir tilbakemelding til elever…