onsdag 3. august 2016

Bruk mer maling!


Dette er nydelig, hva? Da den franske maleren Theodore Gericault skulle male sitt verk Medusaflåten, dro han visstnok likdeler med seg hjem for bl.a. å kunne lage denne studien.

Ah… for noen tider!

Men la oss komme til poenget. På mine kurs pleier jeg gjerne å anbefale at man maler tynt i begynnelsen. Dog, etterhvert oppdager man jo at resultatet blir temmelig flatt om man fortsetter slik. Det er ikke nok å få proporsjonene til å stemme og farven til å ligne! Denne uken vil jeg derfor fokusere på noe mange "sliter" med - nemlig å male tykkere på de rette stedene…

Kvinnen uten kropp er ett av to avkappede hoder, slik dere ser nedenunder. Svenskenes Nationalmuseum er den svinheldige eier av Gericaults gullkantede lekkerbisken, og heldigvis skal muséet åpne igjen i 2017 (etter renovering)!




Detalj 1) 
Men for å si det på ungdommelig og intellektuelt finslipt vis: hva skjer´a? 
Jo, det er jeg mann for å fortelle deg! Ser du hvordan halvskygge- og skyggepartiene er relativt tynt malt? Jeg sikter f. eks. til partiet mellom kinnben og nese, tinning, partiet mellom kinnben og kjeveben - men også ansiktshalvdelen til høyre for nesen.





Detalj 2) 
Hodet har et slikt uforlignelig volum på grunn av nevnte "tynne" partier - men særlig på grunn av de fete, tykke strøkene som går fra tinning og nedover kinnet mot haken.
NB! Disse strøkene er egentlig ikke særlig lysere enn halvskyggene. Hovedårsaken til lyset de skaper, er deres tykkelse. Tykkelse gir mer lyskraft (eller farvekraft) til farven.



Maler du tynt oppå en annen farve, så vil det underliggende lage kunne stjele kraft (potens/intensitet) fra det du legger på. Her er vi igjen tilbake til momentet om at man ikke må rette baker for smed:
La oss si at du blander korrekt farve, og maler den på lerretet. Arrgh - feil igjen! Sikker på det? Det kan godt være at du har truffet farven perfekt, og kun gjort det mistak å ikke legge tykt nok på…

Her er det nemlig lett å trå feil:  Det ble ikke lyst nok! Jeg må blande i mer hvitt!!! 
Resultatet blir nesten alltid at alle lyse partier blir like lyse, og at malingen ikke ligner hud mer (fordi den har minimalt med "hudfarve" i seg). Du sitter igjen med hvit maling "oppå lerretet".



Detalj 3) 
Ikke slik med Gericault. For et volum i haken! De to-tre tykkere strøkene på haken bringer den frem mot oss. Men de er ikke like tykke som kinnbenstrøkene, ettersom haken får noe mindre lys.
Ser du hvordan partiet mellom munn og nesevinge (samt selve nesevingen) er noe tynnere malt? Ergo ligger de lenger fra oss enn haken gjør.




Detalj 4 & 5) 
Her er Gericault nærmest skulptør… Tynt i skyggene og de partier som ligger lengst vekk; tykkere der stoffet topper seg. Slik gjenskaper han ikke bare farven, men selve stoffet! 

Vi ser dessuten det samme som på kinnbenet: tydelige bevegelser i stoffet gjenskapes ved at Gericault fører penselen på samme måte. Nok en gang: vi snakker ikke kun om å kopiere farven, men også om å fange rytmen og energien i det som males. 






Velkommen som medlem i min malekursgruppe på Facebook: Malekurs ved Jan-Ove Tuv










1 kommentar:

  1. Géricault-eksempelet var treffende for å beskrive dette med strøktykkelser i lys/ skyggegraderingene. Treffende eksemplifiseres også det 'skulpturelle' og dette med å følge stoffet, bli som stoffet, i retning og temperament, så å si. Gode innlegg på denne bloggen, synes jeg. Forfriskende.

    SvarSlett