Rembrandt, Selvportrett
Det er en ting som slår meg med virkelig gode malerier: de er ikke såkalt "fotografisk" nøyaktige.
Med andre ord: noen steder er kontrastene relativt sterke, kanskje linjene er skarpere og mer "tegnet". Andre steder er overgangene "tåkete", hvor man i mindre grad ser linjen som skiller tingene fra hverandre - ja, kanskje den til og med ikke finnes!
Det er jo lett å tenke som så, at alt skal males "ordentlig". Dermed "tegner" man gjerne mer enn man maler. I tillegg blir de forskjellige delene av bildet tilnærmet like lyse.
Resultatet kan dermed bli noe stivt. Og ikke minst: hvis alt i motivet blir like gyldig, så blir alt likegyldig…
Se det motsatte i Rembrandts selvportrett ovenfor, fra 1659. Utsett det for mysetesten, så ser du virkelig for et godt maleri det er: det mindre viktige (hendene, jakke, bakgrunn, hatt) trekker seg tilbake. Rembrandt har vært bevisst hvor fokuset i motivet skal ligge: ansiktet trer tydelig frem.
Dette har minst to årsaker:
1) Kontrastene ellers i motivet er ikke så sterke. Det vil si:
a) Linjene er ikke så klare eller sterke (mindre "tegnede"). Skuldrene er jo der, men skulderlinjene sier ikke "se her!"… Et annet eksempel er måten hendene er malt på.
b) Farven og valøren på de forskjellige flatene ligner i stor grad på hverandre. Dermed "smelter" de sammen, og tar ikke (mye) oppmerksomhet. Eksempel: bakgrunn og jakke.
Noen av dere fikk kanskje oppleve utstillingen Malerkongene på Blaafarveverket for noen år tilbake. En fortreffelig sammenstilling av Anders Zorn og Odd Nerdrum. Blandt de utstilte verkene fantes Nerdrums Selvportrett med barneskalle.
Hva skjer om vi også lar dette gjennomgå mysetesten? Det første jeg legger merke til er en "tripp-trapp-tresko"-rekke, hvor ansiktet er lysest, med hånden til venstre, og så den til høyre, som nummer to og tre. Her glir vi inn i mørket. Og her er ikke alle valørene like lyse!
Det samme gjelder kontrastene: fra en relativt stor forskjell på lys og mørke i ansiktet, så minker valørforskjellene på lys og mørke ettersom vi forsvinner inn i mørket.
Nerdrum gjør ellers det samme som Rembrandt når det gjelder linjer: skulderlinjene løses opp, slik at de trekker seg mer tilbake - og følgelig gir brystet mer volum. Det er flest tydelige linjer der hvor lyset treffer ansikt og bryst.
Luke Hillestad, The Abyss (detalj)
Luke Hillestad er en amerikansk maler som har studert hos Odd Nerdrum. Bildet ovenfor er en detalj fra hans Abyss. Her fremstiller han et intimt øyeblikk mellom to elskende. Skarpe linjer overalt, eller samvittighetsfull oppsamling av jevnt belyste detaljer ville være katastrofalt for ømheten dem imellom! Så hva gjør Hillestad? Av flere ting vil jeg spesielt fokusere på denne ukens fokus, nemlig: fokus!
Belysningen viser oss hva som er det mest sentrale her: hennes reaksjon på kysset. Her må uviktige ting vike for den store kjærligheten… Altså "tåker" Hillestad ut konturlinjen på nesetippene deres, så de "smelter" sammen". Og ikke minst: Hillestad "tåker" ut konturlinjen på pannen og håret hennes. Det samme skjer jo med ham også, men lyset på hennes kinn peker henne ut som den reelle hovedpersonen.
Luke Hillestad, The Abyss (hele bildet)
Her ser du hele motivet, som viser at de står i vann. Legg merke til alle de andre tåkete overganene, som for eksempel: mellom hud og tøy ved hans albueledd; mellom skulderen hans og vannet bak; mellom hennes rygglinje og vannet bak. Dermed hører underarmen naturlig sammen med overarmen (de "smelter" sammen i albueleddet, og blir én, lang form), og kroppene deres "smelter" sammen med landskapet. Da står de i landskapet istedetfor foran det. Sagt anderledes: de kan puste og leve i denne naturen, fremfor å være utklippsfigurer pålimt en kulisse.
Sebastian Salvo, Selvportrett som disippel
Her ser dere et selvportrett av en chilensk maler ved navn Sebastian Salvo, en mann jeg også har vært heldig nok til å møte - i tillegg til de to ovennevnte.
Ja, du gjettet riktig: her setter vi igang med mysetesten med en gang! Hva skjer? Umiddelbart blir det tydelig at kontrastene følger lyset. Horisonten bak er for eksempel "tåkete", slik at figuren blir en hovedfigur - det er tross alt ikke et nasjonalromantisk landskapsbilde…
Altså: Salvo har dermed kommet ett skritt videre. Hva gjør han så? Jo, han flater ut håret, så det ikke tar oppmerksomheten vekk fra ansiktet. Han legger det opp i store, luftige flater, og legger til noen enkelhårstrå (så håret ikke ser ut som plater). Men det er mer… Legg merke til den fine ("tåkete") overgangen fra bryst til hvit kjortel - her ville mange la seg friste til å lage en altfor sterk kontrast!
Du gjettet riktig nok en gang! Alt dette er med på å fremheve hodet. Det er da også rundt hodet at du finner de sterkeste kontrastene.
NB!
1) Husk på: hvis noe plasseres i skyggen, eller bevisst fremstilles mindre "tegnet"så betyr ikke det at man skal slurve! Konturlinjene og de viktigste flatene innenfor angjeldende form må være korrekte. Hvis det for eksempel er snakk om en hånd i skyggen, så må det jo se ut som om den er funksjonabel idet den kommer ut i lyset!
2) Der hvor to flater ligner hverandre i farve og/eller valør, så "smelter" de sammen. Dette gjelder lyse som mørke flater. Hvis altså de to flatene ligner hverandre, så er det ingen grunn til å lage en skarp kontrast der de møtes!
OBS! Du kan likevel legge inn et klart og relativt skarpt strøk der - bare ikke valøren/farven hopper for mye ut. Her vil jeg trekke frem et eksempel i renessansemaleren Tizians Diana og Actaeon.
Tizian, Diana og Actaeon
Ovenfor ser dere hele bildet, men det jeg vil trekke oppmerksomheten mot i denne sammenhengen er noe så vovet som nakne kvinneknær… Se detaljen!
Tizian, Diana og Acteon (detalj)
Mellom Actaeons to ben ser dere altså to velskapte knær, men det interessante her er hva som skiller dem: fint lite!
Den mørkere valøren på det nærmeste kneet bringer det nærmere mot oss. Men samtidig så er konturlinjen på det kneet relativt skarpt tegnet - uten at det kommer nærmere oss enn Actaeons knær. Årsaken er at selve kneskålen ikke er særlig mye mørkere enn lyset som treffer hennes andre kne. Dermed får Tizian skilt dem, samtidig som de åpenbart hører sammen.
For simultankontrastens skyld trekker jeg frem et portrett Raffael laget av Baldassare Castiglione. Hvis du har fulgt med i timen, så har du muligens allerede skjønt hva som er gjør Raffaels bilde mindre vellykket.
Vel, problemet er ikke at det har skarpe kontraster, men at det har for mange av dem! Dermed kakler de i munnen på hverandre, i tillegg til å stjele volum fra stakkars Castiglione… Enn videre er lyset på ansiktet og hånden like lyst, noe som avdramatiserer motivet.
Dette er den sanne "da Vinci-koden", for han krediteres jo med å ha oppfunnet den "tåkete" teknikk (Sfumato betyr "tåke").
Og som det står i Skriften: gak hen og gjør likedan!
Velkommen som medlem i min malekursgruppe på Facebook: Malekurs ved Jan-Ove Tuv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar