Watts er på mange måter en merkelig blanding. Både feiret sosietetsmaler av kjedelige portretter, men også "symbolist". Og det er i egenskap av dette siste at Watts skapte noen slående bilder - eller bedre: ikoner. Hva jeg mener med det? Jo: motiver som til de grader treffer essensen av hva det vil si å være menneske.
Dette er hva Jung kalte arketyper - situasjoner og opplevelser alle mennesker kan identifisere seg med, uavhengig av tidsalder eller nasjonalitet. "Frosne øyeblikk", om du vil.
Jeg har i skrivende stund nettopp kommet hjem fra en tur til London sammen med venner. Muséer som Victoria and Albert, National Gallery og British Museum var som alltid selvskrevne. Denne gangen tok vi i tillegg en dagstur til Surrey, utenfor London.
Grunnen var enkel: Watts Gallery ligger der…!
Galleriet var så og si ferdig ved Watts´ død i 1904, og laget etter Watts´ egne anvisninger. Med optimale lysforhold og deilige veggfarver er dette som å komme inn i et meget delikat overklassehjem.
Og for en samling! Her får du bl.a. se den første versjonen av Håp, som Watts malte i 1886 - samme år som Munch malte Syk pike. Et svært godt år i maleriets historie! I Watts maleri kan man virkelig se menneskets håp inkarnert: med én streng (!) igjen på lyren, sitter hun likevel og lytter til tonen…
Galleriet har også en versjon av Orfeus og Eurydike, som omhandler den greske myten av samme navn. Orfeus har mistet sin kjære, men får tilgang til dødsriket for å hente henne tilbake på én betingelse: han må ikke snu seg før de er oppe i dagslys igjen. Nervøsiteten får imidlertid overtaket (er hun fortsatt bak meg?!?) og han gjør det forbudte… Dermed må han fortsette opp i dagslyset alene.
Orfeus og Eurydike ligner greske skulpturer i hvordan figurene vrir seg, men også i det at figurene fanges i selve høydepunktet. Det var også overraskende å se hvor mye Watts var påvirket av Tizian og venetsiansk maleri, med vektleggelsen av farven og det maleriske.
Watts Gallery har også et annet sentralt verk i Watts´ produksjon: Paolo og Francesca - om de to elskende som først fikk hverandre etter døden:
Nyt også galleriets mindre arbeider, som for eksempel For He Had Great Possessions:
Watts Gallery ligger en times tid utenfor London. Oppholdet der er en deilig blanding av uforglemmelige mesterverker, erkeengelsk landsbygd (og ditto kulturhistorie), samt et imponerende galleri/museum - også det i erkeengelsk ånd!
Watts Gallery: Paolo and Francesca, slik det henger i The Red Gallery
Benytt også sjansen til å besøke Watts´ atelier. Legg merker til hvor høyt det er under taket, og ta en titt på det enkle men sinnrike vindussystemet som sikrer et deilig arbeidslys. Legg merke til de små skulpturene, som antagelig også stod der i hans levetid.
Du finner også en gavebutikk på stedet, som inneholder en blanding av bl.a. flotte Watts-bøker og diverse Arts&Crafts-produkter.
Ta toget fra Waterloo stasjon (London) til Guildford. Derfra tok mitt reisefølge og jeg drosje til Watts Gallery for kun 15 pund, noe som absolutt er overkommelig (og mer effektivt).
Det skal visstnok gå en buss, og vi ventet heroisk på den da vi skulle returnere til Guildford togstasjon. Etter én time endte vi imidlertid opp med drosje…
Hjemmesiden til Watts Gallery gir deg for øvrig all ønskelig informasjon.
Café:
Watts Gallery er selvfølgelig forsynt med en Tea Shop. Og nei - dette er faktisk ingen tebutikk (som jeg trodde), men altså en vaskekte café. De serverer bl.a. lokale retter og "superb coffee".
Selv var jeg ikke innom, men du finner informasjon om caféen her. Caféen er tross alt en sentral del av et museumsbesøk!
Velkommen som medlem i min malekursgruppe på Facebook: Malekurs ved Jan-Ove Tuv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar