Skystudier 1 - fremgangsmåte

                                Skystudie, Jan-Ove Tuv

Til snøens fortvilelse er det endelig vår! Og med våren kommer den etterlengtede anledning til å male utendørs. Etter et konsentrert halvår i atelierbelysning står det duket for en farvefest! Ikke minst representerer landskaps- og skystudier en deilig avveksling. På toppen av det hele er de gratis Croquis-øvelser… 
Dessuten: er du petimeter, flisespikker, detaljfiksert, kontrollfreak, redd for insekter og sol? 
Naturstudier er kuren!

Det er for øvrig lett å la seg narre av faste ord og uttrykk, også på dette feltet. Christian Skredsvig gjenforteller en smertelig erindring om dette i sin anekdotefylte Dager og netter blandt kunstnere (les min anbefaling). I sin tidlige studietid, og i selskap med jevnaldrende gjorde han det fatale å utbryte at skyer er hvite… Vel, i dette tilfelle trengtes kun den unge wonderboy Hans Heyerdahl for å ødelegge det hele. Han hopper selvfølgelig opp på en sten og holder demonstrativt – for ikke å si triumferende - et hvitt tørkle opp mot himmelen.

Jeg røper ikke for mye når jeg sier at skyene plutselig ikke var hvite lenger…

Det er altså ikke bare jeg som har forstått at begrepet ”hvite skyer” er like misledende som ”det hvite i øyet” og ”hvit hud”. Det samme kan sier om uttrykket ”blå himmel”.

Du trenger (bl.a.):

• En natur

• Flere pensler

• Flere tuber farve

• Noe å male på

(Her må jeg forresten nevne at det fortsatt er ledige plasser på Friluftsskolen 2016. Benytt anledningen til å male på vollen foran Christian Skredsvigs hjem i Eggedal!)

Slik går du frem:

1) Maleplaten/lerretet tones i landskapets komplimentærfarve:

Jeg underviser i (og bruker selv) det som kalles en ”redusert palett” (som vist i forrige innlegg). Det er ikke få elever som har utbrutt et overrasket ”oi!” når blandingen svart/hvitt plutselig virker blå!

Dette resultatet oppnåes imidlertid mye ”lettere” hvis man toner lerretet/maleplaten i en gylden/gul-aktig farve. Årsaken er at det gyldne er komplimentærfarven til det blå/blålilla. Det betyr at farvene gjensidig forsterker, eller ”antenner” lyset i hverandre. Kontrasten rødlig/grønnlig er et annet kjent eksempel på komplimentære farver. 
NB! For at man skal kunne utnytte dette fenomenet, så er det avgjørende at farvene ikke er for intense - dét resulterer kun i en salig farvekrangel. Istedetfor å antenne hverandre, slår de hverandre ihjel; lysvirkningen forsvinner.

Den gyldne tonen (”imprematuraen”) lages av blandingen terpentin og farve. Bland først en gylden farve på paletten; deretter tynner du den ut med terpentin, og påfører et lag. Dette laget skal være omtrent like ”luftig” som vist i innlegget om mørk bakgrunnsfarve. Med "gylden" mener jeg en slags ”trehvit" farve - den man ser i hus med ubehandlet interiør. 

Men hvorfor omveien rundt svart og hvitt? Hvorfor ikke en god, gammeldags blå?

Skystudie, Jan-Ove Tuv

1a) Å skape blått med hvitt og sort gir simpelthen mer trening i farveblanding. Spesielt i begynnelsen er dette frustrerende ettersom du ikke får blåfarven rett ut av tuben. Det gjør det nødvendig å tenke grundigere over hvordan du kan få ”gråfarven” til å virke blå. Du lærer simpelthen mer om hvordan farvene påvirker hverandre - og dét er jo en fordel for malere…

1b) Å skape blått med hvitt og sort medfører den fordel at du maler på hele bildet "samtidig". 
Med det mener jeg: hvis blåfarven ikke virker blå nok, så må du se etter det gyldne andre steder i motivet for å ”antenne” den foreløpig grålige farven. 
Du "vandrer" dermed rundt i motivet, og beholder oversikten. Fordelen med det, er at du unngår å  knote med én liten detalj i en halvtime (hvis du gjør dét, så mister du oversikten – og resultatet blir ”amatørmessig”). 
Og tro meg: man kan effektivt vekke en ”død” gråfarve til blått liv ved  hjelp av komplimentærkontrast!

1c) Å skape blått med hvitt og sort gjør også himmelen mer luftig. Med sterke blåfarver er det lettere for at himmelen i stedet ser ut som blå farve; da kan den fremtre som en tett, ugjennomtrengelig flate, plassert oppå horisonten.

Á propos: la meg gjengi en pedagogisk anekdote som berører poenget! Jeg husker ikke hvem som sa det opprinnelig, men hørte en gang maleren Jan Thomas Njerve gjenfortelle historien slik:

En landskapsmaler skal alltid ha en tube Pariserblått i skrinet – og han skal aldri bruke den!!!

2) Du begynner (ofte) med de blå partiene.

Altså: du legger inn blålig farve på de steder av motivet hvor du ser blå felter. Dette gjør den gyldne bunnfarven mer lysskimrende, pga komplimentærkontrasten (samtidig som bunnfarven altså har den effekt at den gråblå farven faktisk begynner å se blå ut). Dermed blir det lettere å utnytte bunnfarven i det som skal bli de lyse partiene av skyene. Utfordringen med å male selve skyene er nemlig ofte den samme som når man maler ”hvit” hud: man bruker (for mye) hvitt…

NB! Dette betyr imidlertid ikke at man aldri skal bruke hvitt i skyer; bare spar den til slutt. Konsentrer deg i hovedsak om de ”blå” og mørke partiene først – da kan du klemme forbausende mye lys ut av ren bunnfarve. Det blålige gjør nemlig bunnfarven mer ”vibrerende”, og de mørke strøkene (som også kan være blålige) gjør at bunnfarven ser lysere ut (simultankontrast).

Ja, noen steder trenger du ikke engang male over bunnfarven for at den skal se ut som en sky.

3) Tykkere/mer maling i de lyseste partiene

Det gir farven mer lyskraft, og gir dessuten skyene bokstavelig talt mer volum. Mer aktive strøk i lyspartiene, mer passiv penselføring i skygger og halvskygger (kontrastløse, myke overganger).

                                    

                                                   Skystudie (detalj), Jan-Ove Tuv. Tykkere, mer "vibrerende" strøk i de lyse partiene. 

4) Hjelp – skyene beveger seg!

Det ser ut til å være en naturlov at naturen alltid beveger seg, og skyer er intet unntak – ei heller trær, fugler, vann, malere og lignende. Ryktet forteller at enkelte opplever dette som en utfordring, så hvordan hanskes med det?

Først: på et tidspunkt må du bestemme deg for formen på skyene du maler. Når skyen har endret seg for mye, så henter du simpelthen inn informasjon om farve og form fra lignende skyer – uten å endre den opprinnelige formen! Alternativet er å bli ”huegæærn” av de stadige endringene!

Hvis en sky altså endrer seg raskt, så sett raske strøk. Joda, det går kanskje ikke så bra de første gangene, men det viktigste da er at du øver på å vandre fra den ene delen av maleriet til den andre. Det er altså dette jeg kaller "å male på hele bildet samtidig". 

Nedenunder kan du se hvordan John Constable (1776-1839) leverer en utmerket illustrasjon av FFF-prinsippet: han har etterlignet både Farven, Formen og Farten i skyene her …


                                     

                                        Seascape Study With Rain Cloud, John Constable

5) Unngå motlys!

Så til selve arbeidssituasjonen: Når du maler, så pass på at ikke solen faller på baksiden av lerretet. 
Det kan nemlig føre til minst tre ting:

a) Flaten du maler på kommer i skygge, samtidig som naturen rundt og utenfor lerretet gjerne er lys. Da ser farvene på platen/lerretet mørkere ut enn i virkeligheten. Det er nok et eksempel på simultankontrast, og fører nesten alltid til overkompensering med for mye hvitt - farvene på lerretet ser jo så mørke ut, ettersom de ligger i skygge…

b) Hvis du maler på lerret, så kan det føre til at skyggen fra blindrammen synes gjennom lerretet og forstyrrer oppfatningen av det som skjer på forsiden av lerretet. Der hvor skyggen faller ser jo lerretet plutselig mørkere ut.

c) Resultatet ser du når studiene bokstavelig talt kommer i sitt rette lys (altså får lys på seg): overdreven bruk av hvitt har gjerne gjort dem blasse. Følgelig mangler de både kontrast og volum, og blir livløse.

Studietips:

Til slutt noen tips om hvor du kan se gode skystudier:

• Constable´s Clouds samler noen av Constables beste landskapsstudier, og inneholder gode reproduksjoner. Noe av grunnen til det ligger i at studiene er relativt små (mye informasjon går ellers tapt når store verk skal få plass på en bokside…). Mange  av studiene er gjengitt i 1:1-størrelse, noe som kan være imponerende når vi snakker om formater på f. eks. 11 x 20 cm… 
En liten advarsel: boken ser ut til å være sjelden nå, for jeg ser at prisen på Amazon er temmelig høy. 

Constable kunne ellers diskutere med de fremste meteorologer – og det var noe annet enn ”fint-vær-i dag”-samtaler…! I tillegg påvirket han også franske malere gjennom utstillinger i Paris. Mange av hans studier finnes i Londons vidunderlig rike Victoria & Albert Museum (søk etter Constables studier på V&As hjemmesider). Se også min kortfilm om Constable, fra studietur til London med elever.

• Vår hjemlige variant av Constable finner du i J. C. Dahls skisser, som bl.a. kan sees i Rasmus Meyers samlinger (Bergen) eller Nasjonalgalleriet (Oslo).

Neste onsdag blir det innføring i hvordan man kan lage sitt eget (og billige) skissemateriale!

Du trenger kun:

• et tre

• en gris

• en vindusnal (”svaber”), og…  

• en kanin


Velkommen som medlem i min malekursgruppe på Facebook: Malekurs ved Jan-Ove Tuv.